Bhagavad Gita - Essensen av Upanishadene

Når man driver med vedanta- undervisning eller veiledning, er det viktig å gi kreditt til kildene (skriftene) hvor kunnskapen kommer fra. Det viser også at kunnskapen kommer ikke fra personen, som underviser eller veileder. Men den kom til oss på ulike måter. Bhagavad Gita er en av de mest kjente Vedantaskriftene, som en lærer eller veileder utfolder til studentene. Bhagavad Gita er essensen av Upanishadene, som underviser hvordan vi kan realisere det høyeste når vi lever i verdenen. Den inneholder 700 vers og innehar 18 kapitler. Bhagavad Gita er en del av den indiske episke Mahabarata. Det er 700 vers hvor det er en dialog mellom en oppriktig søker og en selvaktualisert (vis) lærer som diskuterer tre emner: (1) Verdens natur, som du kan kalle for den empiriske virkelighet (2) Psykologisk virkelighet, som er menneskesinnets natur og den transcenderende ikke-dualistiske faktoren: (3) Eksistens/ bevissthet, som er ofte referert til som oppmerksomhet (awareness).

Bhagavad Gita som bokstavelig talt betyr Guds sang. Den er grundig undersøkt, velprøvd frigjøringsmiddel, som Vedanta definerer som frihet fra avhengighet av livløse objekter, situasjoner og materialistiske ting og levende vesener, med andre ord planter, dyr og spesielt mennesker. Det tar et granskende individ fra dypet av sjelens mørke natt, en eksistensiell krise, til selvaktualisert frihet og ikke-dualistisk kjærlighet. Kort sagt, utfolder Bhagavad Gita hele den spirituelle veien fra Karma Yoga, stress og sinnemestring, til meditasjon, disiplin krevd til å forfine og rense sinnet, og videre til de tre selvgranskingsstadier: Å lytte, kontemplere og assimilere selvkunnskap.

Hvis Upanishadene (De høyeste sannhetene) er representert av kuer, da er Bhagavad Gita kuenes melk (essensen av sannheter) trukket ut av Krishna(selvet,Atman) til Arjunas fordel (ignorant individ som tror han er separat fra Helheten), som er usikker på den passende veien midt i Kuruksetra-slagene (livets kamp). Hva er symbolet av Arjuna og Krishna i Bhagavad Gita? Arjuna = jiva (ego,tror og føler at det er separat fra alt annet i verdenen og universet) Krishna = ren sattvisk intellekt, som er dyktig til diskriminasjon (skille mellom selv og ikke-selv) Kauravas = dharma (Umoralskhet. Egoistisk,umoden,barnslig, grådig del av individet) Pandavas = Dharmakrefter (moral/ dyder/ å gjøre det som er passende)

Jeg har også skrevet et sammendrag på de ulike kapitlene fra kapittel 2 til og med 18,som er hovedsakelig basert på James Swartz, Shiningworld sin versjon. Og som igjen er basert på Bhagavad Gita Home Study Course av Swami Dayananda. Du kan lese sammendraget på norsk her. Boka til Swami Dayananda,som er på hele 9 deler - ca 3000 sider kan du få kjøpt på amazon.com (Kindle ebokversjon) eller om du ønsker å kjøpe den i papirformat kan du kjøpe den her fra et indisk nettsted.

Rory Mackay bak boka Bhagavad Gita - The Divine Song (Guds sang) har jobbet gjennom ca 10 000 kommentarsider av lærere som Swami Dayananda Saraswati, Swami Paramarthananda, Swami Chinmayananda og hans lærer James Swartz samt Adi Shankara, som satte standarden for kommentarer tilbake i 8 århundre. Den kan fåes kjøpt her eller på amazon.com i ulike formater(papir- og ebokformat kindle eller pdf. ) På Shiningworld kan du få kjøpt ulike seminarer på video med Bhagavad Gita, som James Swartz har hatt. Det finnes også en transkripsjon på nettet, som er gratis på over 3000 sider ifm Bhagavad Gita av Swami Paramarthananda.

Vedantalærerene Neema Majmudar og Surya Tahora bak hjemmesiden discovervedanta.com har skrevet en meget bra bok,som heter Living the vision of Oneness – Exploring realities and growing as an individual (Å leve i enhetsvisjonen – utforske virkelighetsordener og utvikle seg som et individ på norsk) er en bok, som er basert på Bhagavad Gita og Upanishadene. Du får kjøpt den her i både papirformat og ebokformat(kindle).

Den leverer en veiledning til endringer og transformerer oss basert på enhetsvisjonen, som gjør oss i stand til å sette pris på den tilstedeværende altgjennomtrengende Intelligensen (Det Totale Sinnet), som gjennomtrenger hvert vesen og aspektre i universet. Den demonstrerer at naturen av vår forbindelse med alt i universet på en overbevisende måte at vi kan lure på hvordan vi har mistet tilstedeværelsen av denne alt-gjennomtrengende Intelligensen tidligere. Andre Vas er en vedantalærer fra Australia,som har både James Swartz og Neema Majmudar som lærere. Han underviser et kurs som pågår i minst 2 år, som hovedsaklig er fra Bhagavad Gita og Upanishadene. Du kan lese mer om dette her og det er også endel videoer på youtube fra han,som du kan studere mer om. Vi har gått på vedantaseminar i India(med James Swartz i ca 1 måned januar 2017 og januar/februar 2018 - 2 uker i Spania med Swartz).

Resten av bloggen vil jeg vise til noen eksempler på sitater fra Bhagavad Gita,som er verdt å reflektere over: "Ingenting renser mer enn selvkunnskap." -Bhagavad Gita Bhagavad Gita sier at universet har ingen begynnelse, midten eller slutt. På grunn av fakta om at skapelse er tilsynelatende virkelig, er det ikke noe poeng i å spørre om Gud skapte universet. Vi kaller derimot Gud en skaper, fordi universet, som ikke er separat fra Gud, for bestandig går gjennom passive og aktive faser på samme måten vi viser oss når vi er våkne og forsvinner når vi sover. Gud trenger ikke å skape materie og levende vesener, fordi de eksisterer evig.

Det Manifesterte og Umanifesterte Universet Forståelsen at alt er gjennomtrengt av Det Totale Sinnet og er videre foredlet i Bhagavad Gita og Upanishadene. De avslører at denne all-kunnskap og all-kraft var tilstedeværende før skapelsen i dens umanifesterte, udifferensierte potensielle form kalt for Maya. Det betyr at skapelse er syklisk i dens natur. Denne all-kunnskap og all-kraft manifesterer kontinuerlig som seg selv gjennom skapelse, alle navn og former, og når universet av navn og former entrer i en umanifestert tilstand, forblir den tilstedeværende. Bhagavad Gitas og Upanishadenes holdning til Det Totale Sinnet, årsaken, som er tilstede både i det manifesterte og i potensialform er støttet av undersøkelsen av hva som er tilstede nå. Hvis vi ser på nuet, skifter ting kontinuerlig fra en umanifestert tilstand til en manifestert tilstand. Iløpet av brøkdelen av et sekund, utgjør kroppens celler og alle partikler hvert objekt og vesen, viser seg og forsvinner ustanselig. Ingenting er statisk i universet. Det er all-kunnskap som gjør det mulig for disse konstante endringene og forbinder de manifesterte navnene og formene til det umanifesterte potensialet.

Vi kan lede hva som skjer nå til skapelsens begynnelse når tiden i seg selv startet. Vi kan sette pris på at det må ha vært all-kunnskap i dens potensiale, umanifesterte tilstand selv før Det Store Smellet. Logisk sett kan ikke skapelse komme fra ingenting. All-kunnskap og all-kraft var i dens umanifesterte tilstand. Den samme all-kunnskap og all-kraft ble både skaperen og materialet fra hvor alle navn og former skjedde. I Bhagavad Gitas visjon, har det vært uendelige skapelsessykluser og oppløsninger av universet. Hele universet var i en umanifestert tilstand før den nåværende manifestasjonen, og vil igjen bli umanifestert. Det er slik vi tenker om skapelsen. Slik at vi kan ikke postulere at det var ingenting og at alt kom fra ingenting. Kunnskapen som kreves å forårsake universet var i dens potensiale tilstand, som igjen manifesterte i universets form fulgt av en spesifikk orden. På grunn av den nåværende orden gjør at fysikere og kosmologer kan gå tilbake alle store steg i universets evolusjon slik at formasjonen av fortette elementer i stjerner,galaksefødselen og planeter fra nå til så langt tilbake som et visst antall sekunder av Planck-tiden etter det store smellet (big bang). Det innebærer hva astrofysikere og kosmologer har anslått gjennom det tyvende århundret til å være universets alder, 14 milliarder av år, er bare historien av den nåværende skapelsessyklusen. Fysikere sier at de kan bare beskrive av hva som skjedde sekunder etter Det Store Smellet. Denne tidsperioden blir kalt for Planck-tid, når universets diameter var 10-33 centimeter, som blir referert som Planck-lengde. De innrømmet uten vanskeligheter at de ikke vet hva universets natur er eller dens karakteristikk før Planck-tiden,fordi kjente fysiske teorier er ikke gyldig mer bakenfor Plancks mur. Ifølge Bhagavad Gita var all-kunnskap (Det Totale Sinnet) tilstedeværende bakenfor Planck-muren. Universet er relativ og ikke absolutt når det gjelder virkelighet Det er essensielt å forstå at tilstedeværelsen av all-intelligens i formen av en orden gjør ikke verden absolutt virkelig for oss. I oppdagelsen av Det Totale Sinn sin tilstedeværelse i universet, så vi at alt i universet er bare tilsynelatende og tilslutt oppløser seg i en all-intelligens. Hvorvidt det er en levende vesen eller et livløst objekt, oppløser alle objekter inn i former inni former. Vi kan ikke finne substansen fra hvor alt som er manifestert blir til. Vi kan heller ikke hevde at alle objekter ikke eksisterer i det hele tatt. Det betyr at vi kan verken hevde at alle objektene i universet er absolutt virkelig og vi kan heller ikke forkaste dem som uvirkelig.

For å løse dette paradokset, introduserer Bhagavad Gita og Upanishadene to ontologiske terminologier for å beskrive et objekt når det gjelder virkelighet. Første ordet er satyam, som eksisterer uavhengig, og det andre ordet er mithya, det som avhenger av noe annet, som er satyam, for dens eksistens. Hva vi har oppdaget er at alle former,som utgjør universet er empirisk sant, men løser seg inn i noe annet ved gransking. Siden hver form avhenger av sin eksistens på en annen form, hver form har en utelukkende en avhengig virkelighet, og er derfor mithya når det gjelder virkelighet. For eksempel, er et bord mithya,fordi det kan ikke eksistere uten tre. Tre er også mithya, fordi det avhenger av atomer for dens eksistens, og atomer på partikler og så videre. Hvis hver form er mithya, hva er virkeligheten på hvor hver form er avhengig av? All-kunnskap og all-kraft er satyam med referanse til alle former, inkludert tid og rom. Det er derfor, når vi ser på hver form, finner vi tilstedeværelsen av all-gjennomtrengende intelligens, som viser seg som atomer, molekyler, fibre, tre og bord. Kilden til all manifestasjon er bare at all-kunnskap og all-kraft fra hvor alt har selv kommet. Ting som ikke er manifestert akkurat nå vil bli manifestert en sekund fra nå eller i et million år, ifølge en spesifikk orden,som hviler tilslutt i den samme all-kunnskap og all-kraft. Hvis Bhagavad Gita og Upanishadene sa at alt oppløste i all-kunnskap og kraft, kunne vi like godt spørre når begynte dette vesenet i seg selv. Dette kommer fra en lineær tankegang. Vi sier at all-kunnskap og kraft er alltid her, siden den ikke er avhengig av skapelsen, som er i tid og rom. Den manifesterer seg som navn og former i løpet av skapelsen, og blir igjen umanifestert potensiale ved oppløsningstiden. En annen måte å forstå faktumet at universet ikke har noe absolutt virkelighet er å erkjenne at vi kan ikke finne begynnelsen av noe i verdenen. Derfor er det grunnen til at det er alltid spørsmål om hvem kom først, faren eller sønnen? Høna eller egget? Treet eller frøet? Vi kan ikke komme på noen kategoriske eller bestemt svar. Faren kan ikke eksistere uten å være sønnen. Sønnen kan ikke eksistere uten faren. En kan ikke etablere kronologisk over hvem som kom først, selv om et eller annet sted underveis kommer sønnen fra faren. Hvis vi ikke kan finne en lineær begynnelse til noe som er her og hvis vi postulerer en begynnelse for universet, er vi bundet til å bli konfrontert med en motsigelse som er uløselig. Analysen overfor styrker vår forståelse at dette universet ikke er noe annet enn en manifestasjon av all-kunnskap og kraft. Og inni den såkalte manifesterte skapelsen finner vi et pågående samspill av det manifesterte og det umanifesterte. For å oppsummere hva Upanishadene og Bhagavad Gita avslører hva som er universets årsak, Det Totale Sinnet (Isvara) er ikke et trosspørsmål. Når vi gransker skapelsen, kan vi si at det er intelligens,som gjør det mulig for alle lovers nettverk til å jobbe i harmoni hvert sekund,som gjør universet hva det er. Vi ser at hele skapelsen er intelligent satt sammen. Faktumet er at alle kunnskapsdisipliner, fysikk, biologi, kjemi er et uttrykk av denne intelligensen, som gjennomtrenger den empiriske verdenen. Vi kan også sette pris på at det er den samme intelligensen som gir en menneskehjerne kapasiteten til å ha kjennskap til universet gjennom persepsjon og forskjellige former for resonnement.

For å undersøke virkeligheten av hvert objekt, finner vi ut at det er bare en form inni en form inni en form. Hver form eksisterer bare som en. (det totale). All-kunnskap og all-kraft aktiverer alt inkludert tid og rom, til å manifestere på en spesifikk måte, og viser seg som om de er solide vesener eller virkelige objekter.

Derfor er lovene som med følbare objekter,som ser ut til å være regjert av lover, ikke er noe annet enn et Totalt Sinn. Verken skapelsen, ei heller ethvert objekt, verken tid- eller romsstrukturen nyter absolutt virkelighet, siden de oppløser i en all-kunnskap.

Det kan se ut som fra alle analysene overfor at all-kunnskap og all-kraft er den endelige sannheten, satyam, hvor hele universet manifestert eller umanifestert avhenger av. Det er bare provisorisk sant. Det er en endelig virkelighet på hvor selv Det Totale Sinnet avhenger for dens eksistens.

Å løse likningen – Bevissthet, sannheten av både det individuelle og Det Totale Sinnet Bhagavad Gitas visjon er ikke bare å vise årsakens natur, men å avsløre til deg, individet, at du er det, tat twam asi. Du, individet, er likestilt det, Det totale Sinnet. Men hvordan kan Jeg være Det Totale Sinnet? Hvordan kan Bhagavad Gita likestille meg, med min individualitet, begrenset kunnskap og kraft til Det Totale Sinnet, årsaken av hele universet med all kunnskap og kraft? Det er sant at det er en forskjell: Jeg er begrenset i min kapasitet, kunnskap og kraft på alle måter, hvor Det Totale Sinnet er all kunnskap og kraft. Imidlertidig ifølge Upanishadene og Bhagavad Gitas visjon, er det bare en tilsynelatende forskjell og er noe som kan bli løst ved gransking. For eksempel, i en likning som E=mc2, energi=materie, to sider er ulike. Men ved gransking, forstår vi at materie transformerer inn som energi og motsatt, slik at forskjellen mellom de to er bare tilsynelatende og ikke virkelig. På samme måte, kan ikke identiteten bli funnet i den umiddelbare betydningen av de terminologier av likningen, individet og Det Totale Sinnet, men bare i deres underforståtte betydning, som avslører at begge er grenseløs bevissthet. Individets intelligens avhenger fullt ut på bevissthet for dets eksistens. Uten bevissthet er det ingen tanke. Innholdet av hver tanke, om det er følelse, minne, kognisjon eller Jeg-sansen, er bevissthet. Mens bevissthet er fullstendig uavhengig av vår egen intelligens, er den alltid i tanke så vel som i stillhet.

Hvis vi undersøker forholdet mellom Det Totale Sinnet og bevissthet, finner vi at det er en og det samme. Det Totale Sinnet, all kunnskap og kraft, universets årsak, gjennomgår kontinuerlige endringer hvert øyeblikk. Denne all-kunnskap manifesterer seg som en orden, endrer til å inneholde nye variabler og oversetter dem inn i tilsvarende resultater. Denne all-kunnskap og kraft kan ikke eksistere uten bevissthetens tilstedeværelse. Mens bevissthet er uforanderlig, skjer alle endringer i all kunnskap. Den er også uavhengig av og er uforanderlig i vår individs intelligens eller all-intelligens. Verken vårt individs intelligens ei heller all-intelligens kan eksistere uten bevissthetens tilstedeværelse. Det betyr at bevissthet, er virkeligheten som viser seg som universet og som et individuellt vesen inni den, uten å endre seg. Bevissthet er satyam-sannheten,som eksisterer uavhengig av alt. For å oppsummere, i virkeligheten er det bare en bevissthet. På den ene siden viser den seg som individet (kropp-sinn-sanse komplekset) og på den andre siden som Det Totale Sinnet, lovene som styrer universet av former og former i seg selv. På det empiriske nivået, er det en forskjell mellom individet og det totale,som er all kunnskap og kraft. Men når det gjelder virkelighet, avhenger begge av bevissthet for deres eksistens. Bevissthet-satyam er den ultimate ikke-dualistiske virkelighet, som eksisterer uavhengig. Med andre ord, har ikke bevissthet endret seg for å skape universet.

For å forstå dette bedre, la oss ta eksempelet av bølge og havet. Bølgen kan forstå at bølgen er vann og havet er vann. Det er bare vann som viser seg i formen av bølger og også som havet. Ved å forstå at alt som er her er bare vannet, kan bølgen si :»Jeg er havet», «Jeg er alt som er her», fordi forskjellen mellom bølge og havet gjelder bare formen. Når det gjelder dens innhold, er begge former den samme-bare vann. Når denne identiteten mellom individet og Det Totale Sinnet er forstått, går sansen av begrensning og binding født ut av identifikasjon av kropp-sinn-sanse komplekset bort. Vi forstår at vi er bevissthet og at alt som er her er oss, en ikke-dualistisk grenseløs eksistens-bevissthet.

Det trengs å understreke at denne likningen mellom individet og Det Totale Sinnet betyr ikke at vi er en del av Det Totale Sinnet. Bølgen er en del av havet, men vi er ikke en del av Det Totale Sinnet. Hva som er en bølge er vann og havet er også vann. Alt som er her er ett vann,som viser seg i ulike former. På vannets nivå er det ingen virkelig splittelse. En annen vanlig misforståelse er at ved å grave dypere og dypere i universet og oss selv kan vi komme til bevissthet eller absolutt virkelighet. Det er ingen substans å oppdage. Faktumet er at hvor enn der er mithya, er det også hvor satyam er: en trenger ikke å gå hvor som helst. For eksempel, trenger du ikke gå dypere inn i bølgen for å komme til vannet. Hvor enn det er bølge, er der vann. Hele bølgen er gjennomtrengt av vann; faktumet er at det er ikke noe annet enn vann, bølgeformen er bare en tilsynekomst. Oppmerksomheten trengs også å bli trukket ved de store forskjellene mellom hva Bhagavad Gita avslører og hva noe moderne undervisninger sier om Jegets natur. I våre dager, ideer om enhet, av det å være grenseløs, er framlagt i noen kretser. Selv om den endelige visjonen er sann, gjør de tradisjonelle undervisningene i Bhagavad Gita og Upanishadene studentene istand til å assimilere undervisningen på korrekt måte. Uten en ordentlig analyse, er det en fare for at vi forblir i vår tilstedeværende Jeg-sans i Kropp-sinnsansekomplekset og overlapper grenseløshet på den. Det er en overfladisk forståelse og vil høyt sannsynligvis virke mot sin hensikt,siden den får studenten til å bli mer subjektiv enn før. Uten ordentlig gransking blir det en uansvarlig repeterende av noe,som ikke gjør noe for deg. Faktumet er at det setter deg i en blindvei. Enda en feilaktig måte hvor grenseløshet er formidlet på er å hevde at hele universet vil komme sammen for å levere deg noe du ber det om. Det er hevdet at du har grenseløs kapasitet til å påvirke utfallet i ditt liv, så vel som globalt. Mens det er sant at din tenkemåte har mye med å gjøre hvilket type liv du har, og det er feilslutning å tro at vi kan få hva vi ønsker oss hele tiden. En ytterligere hovedforskjell mellom den tradisjonelle Bhagavad Gitaundervisningen og noen moderne undervisninger er at moderne undervisninger nevner ikke Det Totale Sinnet, årsaken, som manifesterer seg selv i formen av den storslagne ordenen. Det er en tendens til å fullstendig forbigå granskingen i universets årsak og bare fokusere på Jeg er grenseløs. Den tradisjonelle undervisningen analyserer grundig universets årsaksnatur. Vi ignorerer vårt forhold med det totale (årsaken). En bølge kan ikke se bort fra tilstedeværelsen av havet, ganske enkelt fordi det er der. Tilslutt kan bølgen svelge forskjellen mellom seg selv og sannheten er vann. Men hvis vi forbigår dette faktumet, mister vi et essensielt steg i å gjenkjenne vår plass i den store planen av ting. Å anerkjenne tilstedeværelsen av årsaken i formen av en orden får oss til å realisere at på det empiriske nivået, bidrar vi i universet. Vi bidrar i skapelsen ved å gi vår innspill i handlingsform og ordenen produserer utfallet. Vi kontroller verken alt, ei heller er vi totalt hjelpesløse. Vår grenseløshet må bli forstått på tross av vår tilsynelatende begrensning når det gjelder vår individualitet og vår relative plass i universet som et individuelt vesen. Tilslutt, å ha kjennskap til den grenseløse naturen av oss selv er ikke oppnådd gjennom plutselig innsikt i dyp meditasjon. Det er vanlig tro på at noe klikker et sted mens man mediterer og som et resultat at vi er opplyste. Det er vanlig menneskelig tendens å søke umiddelbare løsninger og det er farlig. Upanishadene og Bhagavad gita presenterer svaret og for å forstå dette, må vi gjøre grundig gransking om tingenes natur, og analysere mange aspektre for å komme til faktumet at alt som er her er bevissthet, satyam som er Det Totale Sinnet og det er essensielt ingen forskjell mellom Jeg og Det Totale Sinnet siden kunnskapen som at alt som er her er Det Totale Sinnet har så mange forskjellige nyanser for å bli forstått, krever det at vi ser igjen på våre liv og innretter oss til vi er totalt transformert.

Vi kan ikke omgå vårt forhold til det totale Mange studenter av Bhagavad Gita og Vedanta forstår ikke viktigheten av å relatere til årsaken for våre personlig utvikling. De vurderer at deres hovedjakt er å oppdage den grenseløse Jeg-naturen. Siden både årsaksstatusen (Det Totale Sinnet) så vel som sinnets natur er relative i natur, trenger vi ikke å ta hensyn til dem.

Hvis vi forsøker å unngå eller omgå personlig vekst, vil ikke vår jakt være fullstendig, verken på det kognitive eller på det emosjonelle nivået. På det kognitive, kan vi ikke hevde at vår gransking i virkelighet på samme tid ignorere gransking i årsaksnaturen og vårt forhold til den. Å være i kontakt med virkelighet kan ikke være delvis, som betyr å leve til hva som er hele tiden. Slik som bølgen ikke kan unngå dens relasjon med havet eller det totale, kan ikke individet overse dets forhold med årsaken, fordi begge løser seg opp tilslutt i den ene grenseløse bevissthet. Å leve i virkeligheten betyr at vi må sette alt der de hører hjemme. Det er hva vi kaller kunnskap.

For det andre, på det emosjonelle nivået, å si at vi er grenseløs bevissthet hjelper oss ikke å utvikle som et menneske. Å forstå at Jeg er grenseløs bevissthet gjør ikke nødvendigvis at vi undersøker vår etikk eller vår atferd: Ei heller gir det oss veiledning for vår transformasjon. Vi finner oss selv i et univers hvor vi må samhandle, kommunisere og handle. Vi kan ikke si at Jeg er bevissthet, i motsetning fra kropp-sinn-sanse komplekset; derav ingen regler eller normer for å samhandle med andre gjelder meg. Hva en må huske på er at den tilsynelatende verdenen krever et passende respons fra vår side. For å respondere pasende, trenger vi modenhet. Vi trenger å forstå en hel del fra livet før vi blir skikket til å holde på den endelige visjonen med klarhet. Denne modenhet kommer ikke automatisk. Vi trenger å sette i gang prosessen av selvutvikling og jobbe med den.

Vår oppfatning om at vi er individer er så sterk at det å gi slipp på det trenger vi å oppdage forbindelsen med det totale. Bare å være oppmerksom på årsaken er ikke nok. Veksten som Bhagavad Gita snakker om inneholder verdsettelsen av Det Totale Sinnet, som en storslagen orden,som gjennomtrenger universet inkludert vår eksistens og hvert aspekt av vårt liv.

I tillegg, finner vi mennesker oppfinnsomme måter å rettferdiggjøre å opprettholde de samme etablerte trossystemer og holde på våre gamle atferdsmønstre. Vi kan forvrenge at vi lærer for å overbevise oss selv om at vi forstår, at vi utvikler oss. Vi kan skape en slags komfortsone uten å virkelig endre på mye grunnleggende. Å bringe Det Totale Sinnet inn i våres liv er kritisk. Kontinuerlig vilje til å se i oss selv og utfordre vår eksisterende forståelsesmodeller er avgjørende til vår transformasjon.

I Bhagavad Gita underviser Lord Krishna Arjuna at Jeg er grenseløs bevissthet, som er altgjennomtrengende. Kan Arjuna bruke undervisningen av grenseløs bevissthet til å ikke krige? Kunne Arjuna si at siden Jeg er grenseløs bevissthet, vil jeg ikke gjøre noe? Nei. På samme måte er våre handlingsvalg krevd forskjellige sett av kriterier til oss for å vurdere den situasjonen og gjøre passende valg. Til det, må vi bruke vår årsaksforståelse og vår forhold til det. Et intelligent nettverk forbinder alle sammen. Den leverer infrastrukturen på en slik måte at symbiotiske handlinger kan skje. Vi må få oss til å tenke på at den bevisste årsaken, som forbinder oss med alt annet i universet.

Det Totalet Sinnets lover er slik at hvis vi ikke har håndtert våre grunnleggende problemer, vil situasjoner fortsatt dukke opp i våres liv som vil drive oss til å oppdage våre forvrengninger og håndtere med våre dysfunksjonelle atferd og korrigere dem slik at vi kan gjøre framskritt i våre emosjonelle liv. Ofte ignorerer vi ledetråder og vi fortsetter å oppføre oss på en uansvarlig måte og vår subjektivitet dukker opp eller til og med forsterker. Forståelsen av vårt forhold til Det Totale Sinnet og innlemme den forståelsen i våre atferd er essensielt til å unngå mer komplikasjoner og stress i livet.

Personlig veksts relativitet Vi trenger å strebe etter selvutvikling og være oppriktig i vår spirituelle jakt, men på samme tid trenger vi å unngå å bli besatt av selvperfeksjon. Sinnet er et fantastisk instrument,som hjelper oss til å oppnå kunnskap og uttrykke følelse. Bhagavad Gita underviser oss imidlertidig at tankene,som utgjør vårt sinn endrer seg hele tiden. Derfor er det urealistisk å sette mål på at vi vil aldri igjen ha en upassende tanke eller følelse.

Poenget med sinnets relativitet kan også være verdsatt gjennom å huske betydningen av ordet mithya. I den empiriske verdenen hvis virkelighet er mithya, kan vi ikke finne absolutt perfeksjon. Vi kan ei heller forvente at sinnet bare skal inneholde spesifikke tanketyper, ei heller kan vi finne en årsak for hver tanke som dukker opp. Ja, vi trenger å fortsette å jobbe med sinnets klarhet, men til slutt må vi oppløse alle våre begrensninger og hjelpesløshet i oppdagelsen av Det Totale Sinnets orden. Som med alt som er mithya, når vi går inn i årsakene bak sterke følelser, finner vi oss selv i å gå videre og videre og det er ingen slutt på dem. Til slutt må vi oppløse det i Det Totale Sinnet (Isvara).

Vi kan si at på tross av å forsøke veldig hardt å komme over vår lidelse, kommer lidelsen tilbake om og om igjen. At vi må erfare denne følelsen for en bestemt tidsperiode er også en del av orden. Sammenhengen av tidligere hendelser og følelser, som stammer fra er for mange og for komplekse for oss til å være i stand til å favne hele arbeidet av vårt sinn. Vi må slappe av i bevissthetens tilstedeværelse av den storslagne ordenen og la disse følelsene gradvis avta i deres eget tempo.

Swami Dayananda brukte å si at hvis vi var redd av vår frykt, ville vi aldri være i stand til å komme over frykten. Eneste måten vi kan bli fullstendig fri fra frykt er å akseptere og hilse den velkommen. Vi kan si at Jeg omfavner frykten, Jeg er ikke redd for å erfare frykt. Å gjøre det aksepterer vi hver følelse som en del av ordenen og vi oppnår kognitiv rom med referanse til vår frykt. På denne måten kan vi takle frykten objektivt og frykten vil forsvinne naturlig siden den vil miste dens kraft til å ryste oss.

Vi må ha nok klarhet og ro hvis vi skal oppnå evnen til å sette pris på hvor langt en skal gå inn og finne årsak til å endre vår måte å se på ting. Slik som den utvendige verdenen ikke kan bli favnet fullstendig, det samme med vårt indre liv kan ikke bli favnet fullstendig. Eneste måten å løse det på er å verdsette at alt som er her er Det Totale Sinnet.

Tilslutt vil vi finne absolutt ro gjennom bare den andre dimensjonen av denne undervisningen,som avslører selvet, Jeg som totalt fri fra alle sinnets preginger. Denne prosessen av å bringe tilbake inn i vår bevissthet igjen og igjen, Jegets ultimate virkelighet, som er forskjellig fra våre sinnsmodus, blir kalt for nididhyasana. Det må være en fin balanse mellom å håndtere våre følelser på det emosjonelle nivået ved å se på årsakene og prøve å gjøre om ens forvrengte syn; og på den andre siden å se den ultimate virkeligheten av vår eksistens totalt fri for lidelser. Bare når følelser er håndtert på det emosjonelle nivået er vi klar til å se den emosjonelle livets relativitet og dvele i den ultimate virkelighetsvisjonen. Ved å repetere til en selv at vi ønsker å bli fri fra alle begrensninger har ikke større verdi enn ønsketenkning.

For at vår nye visjon skal virke for oss og bringe med seg endringer på en måte vi lever på, trenger vi å ytterligere analysere den overordnede ordensideen og forsøke å bryte dette store konseptet inn i biter. Dette betyr å plukke ordenens kunnskap ytterligere, å se nyanser og se dens anvendelse i en spesifikk livssituasjon. Ingen livsaspektre kan forbli uberørt av Det Totale Sinnets forståelse,som betyr oppdagelse av ordenen og av tiltro.

Personlig utvikling og visjonen Noen oppdagelser kan endre våre liv på en grunnleggende måte. For eksempel, har oppdagelsen av penicilin økt forventet levealder betydelig. Mange tidligere uhelbredelige livstruende sykdommer kan nå bli forhindret eller kurert med vaksiner. Men til tross for betydelige utvikling med tanke på menneskets helse, og mange andre disipliner, har ikke vitenskap og astronomiske oppdagelser av det siste halve århundret endret måten vi ser på verden og vår plass i den. For eksempel, har kvantefysikk vist at verden ikke er så begripelig som vi en gang tenkte; men har ikke gjort oss mindre materialistiske, fordi vi har ikke stoppet opp til å tenke over innvirkningen slike oppdagelser har på vår verdensvisjon. Istedenfor å innlemme dem i våres liv har vi holdt dem separat og fortsatt tenkt at de ikke er relevante.

På samme måte krever visjonen som er utfoldet av Bhagavad Gita og Upanishadene et bevisst forsøk på forståelse og reorientere vårt syn på universet, Jegets natur og universets årsak. Selv om vi oppnår ny forståelse som et resultat av granskingen i disse grunnleggende spørsmål, finner vi fortsatt ut at vi ikke innlemmer de nye innsiktene i våres daglige liv. Å takle ønsker, i hvordan vi velger å handle og reagere med andre og i å vite hvordan fortsette i forskjellige situasjoner, kan det hende at vi fortsetter å gjøre som før. Slik at Bhagavad Gita understreker at etter å ha blitt eksponert til undervisningen, at vi i det minste må gjøre en bevisst og pågående forsøk på å reorientere oss selv. Hvis vi ikke gjør det ender vi opp med å leve parallelle liv, hva vi forstår er en ting og hvordan vi handler er ganske annet. For at undervisningen skal virke for oss, trenger vi å undersøke vår nåværende verdisystem og endre det radikalt. Det er en anstrengelse involvert her. Det er et stort steg og det kan ikke bli omgått.

Grunnleggende oppsummering i Bhagavad Gita og Upanishadene om det å være en vis person, som også vil være med i kapittel 3 - Vedantaundervisningen i boka Bevissthetsvitenskap - Selvgransking i virkelighetens natur, som det jobbes med at skal komme ut senere i år 2020. Du kan lese mer om bokprosjektet her. I fremtiden kan det hende at det kommer en mer omfattende bhagavad gitabok på norsk. Den som lever får se (humre).

1. Alle problemer relatert til menneskelig utvikling stammer fra ens projeksjoner Alle vanskelige problemer, som med vår manglende evne til å takle ens begjær effektivt, velge passende handlinger, takle handlingens resultater, relatere til mennesker, håndtere endringer, frigjøre oss fra det som holder igjen fra fortidens problemer, har en enkel kilde, og det er vår subjektivitet. Manglende objektivitet i å tolke hendelser som skjer og å vurdere passende handlinger sammensatt våres forvirringer og som gjør livet vårt komplekst og tungt. Hovedproblemet er at vi ikke vet vår sanne natur og ser på oss selv som begrensete individer. Denne feilaktige visjonen som forutsetningen for alle våre transaksjoner i verdenen, kan vi ikke totalt fjerne sansen av at jeg ikke er god nok, jeg har ikke oppnådd nok og at jeg er mislykket. Disse grunnleggende konklusjoner øker videre antallet av følelsesmessige problemer,som leder til sorg, sinne,sjalusi og hat. Presset av disse følelsense kan være så sterk at det forvrenger vår visjon i den grad at det leder til atferd og handlinger,som er uetiske, egoistiske og kortsynt. Senere må vi møte konsekvensene av disse upassende handlinger.

Disse uvelkomne episodene forverrer vår følelse av skuffelse, som leder til videre sorg, hat og sjalusi. Syklusen fortsetter og hver forvrengning blir styrket og forsterket med videre feilaktig atferd og respons,som gjør at vi forsterker vår subjektivitet.

Disse upassende holdninger og oppfatninger sprer videre til våres meninger om verdenen og mennesker generelt sett. Vi konkluderer med at verdenen er urettferdig, farlig eller kaotisk, mennesker er ikke til å stole på, slemme og uetiske. Med en slik grunnleggende trossystem, blir livet selvfølgelig elendig og vi gjør desperate forsøk til å finne glimt av glede og oppdagelse av varig frihet.

Bhagavad Gita utfolder en helt annen visjon. Den stiller spørsmål ved konklusjonene om at jeg er begrenset, som former grunnlaget av vår følelse av utilstrekkelighet. Den viser oss gjennom en høyt utviklet analyse, at Jeg er faktisk grenseløs bevissthet. Denne korrigeringen av den grunnleggende feilen er absolutt essensiell hvis vi skal korrigere våre misoppfattelser og villedete atferd. Faktumet er at hele verden er designet på en slik måte at vi er ledet til grenseløshet hvis vi analyserer våres liv og problemer på en passende måte. Så lenge den grunnleggende feilen ikke er identifisert og korrigert, kan vi ikke finne fullstendig tilfredsstillelse.

2. Å løse problemet av den konstante søkeren gjennom virkelighetens kunnskap Å oppsummere visjonen, som Bhagavad Gita avslører er at «Jeg» er grenseløs, må vi se på alle implikasjoner på denne erklæringen. For at Jeg skal bli grenseløs, må det være eneste tingen i universet, det kan ikke være to, fordi hvis det var to ting, en begrenser den andre. En ting kan være veldig stor, den andre kan være veldig liten. Grenseløshet betyr at det er bare en. Hvordan er det holdbart? Bhagavad Gita utfolder at hele verdenen utgjør av forskjellige navn og former,som ser ut til å være virkelig, håndgripelig, bestemt og i stand til å produsere varierte erfaringer for meg, som oppløser i former inni former inni former.

Dette inkluderer vår kropp-sinn-sanse komplekset, som hver levende organisme, planeter, solen, månen og galaksene. Hele universet avhenger til slutt av bevissthet for dets eksistens. Denne bevissthet viser seg i forskjellige navn og former ordnet gjennom en serie av fysiske, biologiske, anatomiske, psykologiske,økologiske ordener slik at vi kan erfare vår lykke, nytelse, utfordringer, sorger, begjær, frykter osv. Disse forskjellige ordensnivåer er mulig på grunn av den alt-intelligente kapasiteten vi kaller for Isvara (Det Totale Sinnet). Denne alt-intelligensen er også avhengig av bevissthet, som betyr at «Jeg» er virkeligheten av alt.

Bare når Jeg kjenner min grenseløshet kan denne konstante søkeren i meg forsvinne fullt ut og en gang for alle. Faktumet er at søkeren og den søkte er for alltid oppløst, fordi det er ikke noen andre, noen søkt, noen søker. Når alt er mithya, som er avhengig for noe annet for dens eksistens, og hva den avhenger av er «Jeg» subjektet, da er søkeren og den søkte delingen som Jeg prøver å løse gjennom å oppnå lykke i verdenen er for alltid løst i min forståelse. Det er når vi avtar å være avhengig av noe for vår tilfredsstillelse: vår tilfredsstillelse stammer fra vår forståelse av virkelighet.

3. Behovet for ledsagende oppmerksomhet til psykologisk vekst Å korrigere denne grunnleggende visjonen om vår virkelige natur er ikke så enkelt. Hvis det er et rep og på grunn av manglende lys, ser Jeg at det er en slange, kan mine usanne konklusjoner bli fjernet av noen som gjenkjenner virkeligheten. Personen må bringe med seg fysisk lys, slik at konklusjonen om at det er en slange, er korrigert for alltid. Ved å kjenne virkeligheten, vil våre frykter umiddelbart forsvinne. Å korrigere feilaktige oppfatninger av vår begrensning er mer komplekst enn vi aner. Hva som gjør det så vanskelig er det komplekse vevet av subjektiviteter,som filtrerer hvert aspekter av mitt liv. Det er en lang prosess og det krever selvfølgelig en bevisst anstrengelse og forpliktelse.

De tidligere delene av dette kapittelet viser oss hvordan oppnå modenheten, som gjør at det å gjenkjenne vår grenseløshet blir en mulighet og ikke bare en uklar og fjern urealiserbar utopi.

Vi vil diskutere hva som kreves å bli en vis person,som har assimilert virkeligheten fullstendig. Beskrivelsen av holdningen og atferdstrekk av en vis person i Bhagavad Gita vil forhåpentligvis gi deg,som leser en oversikt og levere en meningsfull retning i forsøket på å vokse til å bli en vis person.

4. Ingen blanding mellom forskjellige virkelighetsordener for en vis person Til slutt, det som gjør en person vis er fullstendig klarhet med referanse til tre virkelighetsordener: subjektivitet (pratibhasika), empirisk (vyavaharika) og det absolutte (paramarthika). Tilstedeværelsen av subjektivitet betyr at vi opererer fra våre projeksjoner, feilaktige oppfatninger og trossystemer. Det kan bli beskrevet som, «Jeg» ser derfor er det sånn. Hva Jeg ser svarer kanskje ikke til den utvendige virkeligheten i det hele tatt. Den empiriske virkeligheten på den andre siden er definert som, Det er derfor jeg ser det. Når jeg ser en blomst som en blomst, er Jeg i kontakt med den empiriske virkeligheten. Den absolutte virkeligheten er den bevisste eksistensen, som ikke er avhengig av tid, rom eller noe annet objekt for dens eksistens, og er derfor grenseløs. Hele den empiriske verdenen, så vel som våre projeksjoner inni den, avhenger av den absolutte virkeligheten,satya for dens eksistens.

Vi lever våres liv for det mest ved å ikke gjenkjenne det absolutte (grenseløs bevissthet/selv) i det hele tatt. Det er vanlig når man først studerer Bhagavad Gita at disse blandingene av virkelighetsordenene er hverdagslig. F.eks hvorfor hevder mennesker som har klarhet i denne kunnskapen å bli syk? Spørsmålet antyder at en vis person ikke vil lide noe kroppslige eller mentale lidelser. Dette antyder en blanding mellom virkelighetsordenen. Den korrekte forståelsen er at kroppen har sin egen programmering og, som med andre kropper, vil en vis persons kropp gå igjennom sykdommer, aldring og smerter forbundet med en aldrende kropp. Hva som gjør en person vis er å klart gjenkjenne at Jeg er uavhengig av kroppen. Den vise personen has fullstendig klarhet med referanse til hva som er subjektiv, empirisk og absolutt.

Den vise personen vil respondere til utfordringer i den empiriske verdenen med kløkt og praktisk nytte. For eksempel, hvis noen går til en vis person og uttrykker dyp sorg, på grunn av tapet av et familiemedlem, ville ikke personen gi noe råd om «siden den virkelige naturen av Jeget er udødelig, ville vi ikke være triste. Selv om faktumet er at Jeg ikke er underordnet døden er sann, når en person har behov for støtte, omsorg og validering, er denne type erklæring ganske ubeleilig og nyttesløst.

Når Bhagavad Gita avslører at Jeg er fri for sorg (absolutt virkelighet), vil ikke den vise personen likestille det med sinnstilstanden (som er empirisk) og forestille at kunnskapen vil lede til et sinn, som er fullstendig fri fra sorg hele tiden.

Når hver virkelighetsorden er gjenkjent, erkjent og taklet på en passende måte uten å hoppe over noe, kan vi si at den personen nyter klarhet i visjonen. Den endelige kunnskapen betyr at alt er satt i perspektiv. Det betyr ikke at den vise personen bare er i kontakt med den absolutte virkeligheten og uoppmerksom på alt annet.

For å oppnå denne klarheten, som en vis person oppnår, må denne personen jobbe med stor forpliktelse og oppriktighet gjennom følelsesmessig vekst, inneholder tilstedeværelsen av denne altgjennomtrengende årsaken. Hvis ens psykologiske tilstand ikke er adressert, vil det fortsatt forurense ens visjon og forvrenge ens forståelse over hva som er foran deg. Med denne type sinn, som er et offer av villedet tenkning, er det umulig å oppnå klarhet i Bhagavad Gitavisjonen.

Vi kan konkludere med at en vis person utviser sunne holdninger og handler fra veldig høye moralske standarder i hverdagen. Det er fra dette perspektivet at Bhagavad Gita beskriver den vise personen fra deres atferdstrekk. Denne beskrivelsen av en vis person tjener også en nyttig veiledning til de som er interessert i å oppnå kunnskap og forberede dem selv tilstrekkelig for den.

5. Beskrivelse av en vis person Disse modenhetsaspektrene er nevnt i Bhagavad Gita, som den vise personen har oppnådd, som vi kanskje trenger å jobbe med:

Ikke plaget med diverse motsetninger (smerte og nytelse osv) Vi kan ikke ta denne betydningen av verset bokstavelig og forestille oss at den vise personen er den samme med venner og fiender, i smerte og nytelse, eller varme eller kulde. Hvis vi tilskriver fullstendig likegyldighet fra den vise personens side, da ville den være som en robot. En vis person,som alle andre er også underordnet til fysiske vanskeligheter som sykdommer og utfordringer med kroppen i dens aldringsprosesser, en er i stand til å møte dem på en objektiv måte.

Det samme med det mentale oppsettet. Situasjoner som leverer oss glede (sukha) og sorg (dukha) fortsetter å skje i alles liv, og for en vis person er det også slik. Imidlertidig med en intim verdsettelse av faktumet at alt som skjer i verdenen er arrangert av en stor altgjennomtrengende ufeilbarlig orden, gjør at den vise personen ikke kommer i ubalanse, er deprimert eller underodnet til lignende følelser.

En vis person viser en passende balanse mellom å være sensitiv til andre og på samme tid er han/hun uavhengig i deres vurdering og handlingsvalg. Nesten alle engasjerer seg i verden utifra at det mangler noe. Mens derimot en vis person er i stand til å bidra i verdenen ved å bevare fullstendig objektivitet ved å være tilstede i det som skjer. Den vise personen handler utifra fullstendighet, forståelse og ansvarlighet.

Glemmer aldri ens forhold til Det Totale Sinnet, universets årsak Vise personer mister ikke synet av deres forbindelse med det totale siden de lever i Det Totale Sinnets tilstedeværelse, årsaken, i og gjennom hver form. Denne forbindelsen gjør alt i livet betydningsfullt, unik og at det er mening.

Dessuten er den vise personens visjon av verdenen mer i tråd med empirisk virkelighet siden den personen har redusert de subjektive personlige projeksjoner og tolkninger. En vis person vil ikke overdrive dette med å vedlikeholde kroppen og sinnet på grunn av helsemessige fordeler. En vis person vil ikke miste å nyte musikk,dans eller annen kunstnerisk form. Men de gjør det utifra mer sattviske preferanser.

En vis person ser klart at selvkunnskap er det eneste middelet til fullstendig tilfredshet. Andre mål uansett hvor edelt det er, har deres iboende begrensninger,som gjør at en ikke blir fullt ut tilfreds med. Krishna erklærer til Arjuna i Bhagavad Gita at den vise personen er ikke bare veldig viktig for meg, men er meg alene. Fra den absolutte visjonen, er den vise personen og Det Totale Sinnet ett, slik som både bølge og hav er ikke noe annet enn vann.

Å leve med full oppmerksomhet på hva verden kan by på av skjønnhet og mirakler Det er en tendens i noen Vedantalitteraturer å understreke gjentatte ganger at den vise personens natur er å gi opp jakten i verdenen og svekke den vise personens karakteristikk som å være full av glede, nyte miraklene av ens tilstedeværelse i verdenen.

På grunn av bildet av en vis person av å være asketisk, velger få personer å dvele dypere inn i denne veldig rike og livstransformerende undervisningstradisjonen. Vi trenger å vise et mer positiv og dynamisk aspekt av det å være en vis person. En person som er velsignet med visdommen er i stand til å leve til det fulle, og ingen problemer i verdenen forblir skremmende for dem. En slik person viser kvaliteter som entusiasme,nysgjerrighet og friskhet og nyter det å sette pris på det vakre i livet, om det er i form av naturfenomener som sola, månen og stjerner eller andre oppnåelser av mennesker i områder av kunst, vitenskap og litteratur.

Den vise personen ser vidunderet som er i skapelsen og alle de villedete reaksjoner slik som hat, sinne,smerte og sjalusi smelter naturlig bort, og som et resultat har de en kraftfull tilstedeværelse som tiltrekker andre mennesker til dem. Siden den vise personen er ikke manipulativ og folk føler trygg og avslappet i deres tilstedeværelse.

Mennesker er inspirert av en vis person av ulike årsaker, som avhenger deres modenhet. Noen søker hjelp,veiledning eller rådgiving mens andre er tiltrukket til å lære fra den vise personen. Uansett hva hvilke mennesker har som meninger, vil ikke undringen i livet avta for den vise personen.

Å utvise objektivitet og frihet Den vise personen har meninger og dømmekraft, men anerkjenner de som provisoriske og underordnet til endring, fordi verdenen er full av nyanser. For å fange de subtile nyansene, engasjerer de seg i verdenen med et åpent sinn og ikke fra noe fordomsfull oppfatning.

Den vise personen har et passende forhold til alt i verdenen, inkludert penger, makt og anerkjennelse. De trenger ikke å unngå noe av dem, men de blir heller ikke fanget i dem. Denne holdningen har de til alt inkludert forhold, vennskap og suksess.

De har konstatert at det ultimate målet i livet er selvkunnskap. Selv om en den vise personen lever et liv med modenhet, utviser kvaliteter som medfølelse, tilpasningsdyktighet, kjærlighet og omsorg, forstår de at det å ha noble menneskeverdier ikke er slutten, men heller middelet for å nå målet.

Objektivitet antyder også at den vise personen ikke tar holdningen om at jeg er mer hellig enn deg. Det er upassende å tro at de som følger det spirituelle er modne og at andre som ikke har valgt dette er tapte sjeler. Hvis en virkelig har utviklet seg vil en ikke ha behovet for å vise at en er overlegen andre.

Frihet fra bekymringer, angst og frykt for det ukjente Mennesker tror at hvis en person er ett med årsaken (Det Totale Sinnet) vil den ha all-kunnskap, slik som universets årsak. Det er ikke slik. Empirisk sett forblir personen den samme med sitt kropp-sinn sanse kompleks. Det er hvorfor skriftene gjør en distinksjon mellom individet og det totale på det empiriske nivået. De sier at individet er alpavit, istand til å ha kjennskap til ting som er programmert som er mulig i et menneskesinn og Det Totale Sinnet (Isvara) er sarvavit. Det er all-kunnskap som skaper, vedlikeholder og oppløser skapelsessykluser.

Når personen realiserer eller kjenner til ens identitet med årsaken, blir personen sarvajnah. Det vil si at den personen vet at Jeg er bevissthet, på grunn av min individuelle kunnskap eksisterer. Den virkelige naturen av Det Totale Sinnet, all-kunnskap er også grenseløs bevissthet og derfor er det fullstendig oppløsning av individualitet og totalitet i en bevissthet. Den vise personen blir aldri Det Totale Sinnet, som har kjennskap til alle detaljer i skapelsen.

Klarsynte kan oppfatte mer enn hva som er generelt vanlig i menneskepersepsjonen. Denne type egenskap kan bli feilaktig bli sett på som visdom. Vise mennesker kan ha psykiske egenskaper eller ikke. Å være klarsynt betyr ikke ensbetydende at det er en vis person. For alle andre, gjenstår fremtiden ukjent også for den vise personen.

I tillegg, er den vise personen som alle andre født ifølge lovene, og det inkluderer punya og papa, som bringer med seg behagelige og ubehagelige situasjoner. I denne fødselen er den vise personen velsignet med kunnskapen ved å oppdage en selv som fri fra alle former for sans for handleren og nyteren. Når kunnskapen er stødig i den vise personen, kan ordenen få bruk for den vise personen til å oppnå ting som undervisning og det å hjelpe andre, men fortsatt kan fortidens akkumuleringer (karmastrøm) produsere ubehagelige situasjoner.

Den vise personen har lite eller ingen frykt eller bekymringer for fremtiden og stoler på at ting skjer som det skal i denne livsordenen vi lever i. Den vise personen fryder seg ved å oppnå frihet gjennom det å sette pris på deres ikke-separate forhold med det totale.

Å anerkjenne begjær som en rettighet Den vise personen forkaster ikke begjær (ønsker) som noe uønskelig eller la dem styre for mye av dem. Begjær blir sett på som en rettighet av dem. Den vise personen er i stand til å håndtere hvert begjær med objektivitet og tilbakeholdenhet, uten å undertrykke eller nekte det. Uttrykket av begjær for vise personer er fra et større perspektiv. De ser deres rolle i det store bildet og er i stand til å gjøre et betydelig bidrag til samfunnet. En vis person kan leve et rolig liv, eller være en offentlig person, en med familie eller en som lever alene. Disse rollene kan variere, men den ene tingen som er den samme for alle disse, det er ingen tvetydighet om livets mening og begjærets rolle i den. Å ikke bli fanget inn i det man liker eller ikke liker, men heller gjøre ting bevisst og uten anstrengelse.

Frihet i handling For mange av oss, det å utføre handlinger gjennom livet involverer betydelig anstrengelse, strev og stress. Den vise personen viser seg som et eksempel av hvordan en kan leve et aktivt liv uten at det følger med seg smerte og stress. Denne friheten når man utfører handlinger kan være relative eller absolutte.

Hvis det grunnleggende problemet er uadressert, fortsetter vi å se verdenen fra våres eget perspektiv,som ikke er noe annet enn snever. Med denne visjonen uansett hvor mye vi forsøker å oppnå frihet vil vi fortsette å utvise forvrengninger i vår forståelse og atferd. Man kan bli veldig selvkritisk. Andre kan bli for perfeksjonistisk og bli frustrert mot samfunnet. Det disse ikke har realisert at ingenting på det empiriske nivået, inkludert seg selv kan være perfekt. Det er perfekt som det er og ting spilles ut som det skal på den måten det skal.

Det er bare når det er total klarhet om virkelighetsordener at personen kan eliminere alle former for utilfredshet og skuffelser fullstendig og oppdage total frihet i handling.

6. Siste kommentarer Vi mennesker har fått en stor gave i menneskehjernen, som også har potensialet til å granske i sannheten av ting og oppdage den ultimate virkeligheten. Å gjøre det passende ut av livet, oppnå krevd modenhet og være kvalifisert til å oppdage vår essensielle identitet med Det Totale Sinnet. (Isvara).

En fullstendig paradigmeskifte er essensielt i vår forståelse av ting. Det er bare ved å oppdage den grenseløse naturen av Jeget og vår identitet med universets årsak at vi kan virkelig finne sann frihet. Bhagavad Gita tjener som en uvurderlig veiledning, fordi den avslører ikke bare den endelige sannheten, men diskuterer grundig hele menneskets vekst og følesesmessig modenhet, som gjør oss i stand til å forstå og holde på denne visjonen.

For å forstå denne visjonen fullstendig, må undervisningen trenge inn i hvert område av vårt vesen, og gå bakenfor overfladiske forståelser av konseptene. Følelsesmessig vekst rommer tilstedeværelsen av Det Totale Sinnet må bli en virkelighet, faktumet er at vi er tilstede i hvert øyeblikk i livet som det er. Det er ingen forestilling her og ei heller blind tro. Det er heller en prosess av å avsløre sannheter og gi slipp på våres falske oppfatninger,som blir en katalysator for en stille revolusjon inni oss. Vi må realisere at det empiriske nivået,som er den verdenen vi lever i, er det ingen fullkommenhet. Vi tar det første steget og ordenen tar oss videre.

Med engang klarhet er oppnådd, engasjerer den vise personen seg i verdenen med med et totalt annerledes syn. Det er derfor Bhagavad Gita sier at hva som er natt for andre (Jegets natur), er dag for den vise personen (personen lever slik som virkeligheten er), mens derimot hva andre lever mot (sans av ens separasjon fra alt annet), er natt for den vise personen (siden personen ser slike forskjeller som tilsynelatende(mithya) og ikke absolutt virkelig). Det betyr at hele livslikningen av den vise personen er fullstendig uforliknelig til alt annet.

Disse vise personene vil ikke komme og banke på våres dør og insistere at vi lærer denne store visdommen. Vi må gjøre valget selv og lære å være en person, som kvalifiserer seg for denne kunnskapen. Mange ganger feiler vi å bruke de mulighetene som er gitt oss og fortsetter å klage på vår snevre definerte liv, som ikke har noe oppfyllelse. Hvordan vi navigerer våres liv er i våre hender. Kunnskapen eksisterer, lærerene med klar forståelse er tilstede, men vi må velge og gjøre de nødvendige anstrengelser til å utvikle oss som et menneske.