Ramana Maharshi og emnet stillhet

Du kan lese mer om emnet Ramana Maharshi og emnet stillhet i Medium (kortversjon) - Guruen Ramana Maharshi om stillhet Medium RAMANA MAHARSHI (1879-1950) lydfil - Buzzsprout Ramana Maharshi kjent under navnet Bhagavan Sri Ramana Maharshi, var indisk guru og er en av Indias mest kjente mystikere på 1900-tallet.

Maharshi fikk sin mystiske erkjennelse ved 16-års-alderen. Etter denne opplevelse tok han til fjellet Arunachala nær den sørindiske by Tiruvannamalai. Dette fjell bodde han på resten av sitt liv. Maharshi ble tidlig meget berømt, og folk kom fra hele verden for å samtale med ham. Blant hans gjester var Mahatma Gandhi, Paramhansa Yogananda og Paul Brunton. Paul Brunton gjorde Ramana Maharshi kjent i Europa med bøkene A Search in Secret India (1934) og The Secret Path (1935).

Ramana Maharshis grunnleggende lære, der regnes for å høre til advaita vedanta-filosofien og jnana-yoga, går ut på å spørre seg selv: Hvem er jeg? Gjennom en vedvarende selvutspørrelse mente Ramana Maharshi at man vil nå til den erkjennelse at jeget ikke er bundet til kroppen, men er universelt. Ramanas respons er i harmoni med tradisjonell Vedanta. Ramana hadde den største respekten for kunnskapen bevart i Selvgranskingsvitenskapen. I strid med oppfatningen som er vanlig i dag, som har med irrelevans av urgammel og tidløs tradisjonell Advaita Vedanta, var han veldig skarpsindig i forbindelse med skriftene. Han skrev til og med en skrift, Upadesha Saram, som har fått en Upanishadstatus av det tradisjonelle Vedantasamfunnet, en stor ære. Denne undervisningen blir kalt for å skjelne mellom subjektet, seeren og det som er sett, objektene. Den etablerer forståelsen at hva du ser betyr erfaring inkludert alle mystiske erfaringer, er ikke selvet. Den som ser (vitne) erfaringene, er deg, selvet. Han sier at du vil realisere hvem du er, som betyr å forstå at du er selvet når du har separert seeren, deg fra hva du erfarer. Den som ser (vitne) erfaringene, er deg, selvet. Han sier at du vil realisere hvem du er, som betyr å forstå at du er selvet når du har separert seeren, deg fra hva du erfarer. En ting som flere beundrer med Ramana var hans vegring, motsatt av mange moderne lærere, til å fabrikkere en fantasifull personlig undervisning om emnet selvrealisering. Hans erklæringer var i harmoni med skriftene på Yoga eller Vedanta. Selv om Ramana døde halvt århundre siden var han en veldig moderne vismann, hvis du anser faktumet at den Vediske spirituelle tradisjonen er tusener av år gammel. Hvorfor vegret han seg til å gjøre det? Fordi ingen moderne undervisning behøves. Hele opplysthets-opplegget ble utarbeidet for lenge siden. Opplysthet er enkelt og greit forståelse av selvet og dens forhold til erfaring, egoerfareren og formene egoet erfarer. I et nøtteskall er det forståelsen - imens formene er avhengig av selvet og at selvet ikke er avhengig av formene. Denne frihet fra binding til erfaring blir kalt for moksha, frigjøring. Det er ikke noe du oppnår, det er noe du er. De operative ordene er og blitt fjernet. Hvilken fjerning er det? Tillater ødeleggelsen av ubevisste tendenser (vasanaer) til å oppnå selvet? Eller er opplysthet fjerning av oppfatningen av at verden er separat fra selvet? I Ramanas undervisning vil du finne begge ideer. Ordet verden er egentlig en psykologisk terminologi. Det betyr ikke den fysiske verden. Den fysiske verden, i den grad den egentlig er fysisk, er selvet. Den er upersonlig. Ingen individer skapte den og ingen individer vil fjerne den. Men den verden som Ramana sier må bli fjernet er den psykologiske projeksjonen, som utgjør et individs personlige verden. Disse projeksjonene er basert på troen på at selvet er separat, utilstrekkelig eller ufullstendig. Ramanas undervisning er ikke Ramanas undervisning. Det blir kalt for vichara (gransking) og går tilbake flere tusener av år siden. Meningen med gransking er kunnskap, ikke den fysiske fjerning av sinnet. Hvis han hadde undervist Yoga som et frigjøringsmiddel ville han ikke ha oppmuntret til gransking fordi Yoga er viet til samadhi-erfaring, ikke forståelse at en er selvet. Problemet er at noen tror at man må ha de samme opplevelsene som Maharshi for å bli opplyst og henger seg opp i opplevelsene, mens det var ikke det som gjorde han opplyst, men mer at han forstod og realiserte at han var selvet. Alle som har lignende opplevelser som han, realiserer eller forstår ikke hvem de egentlig er og har andre oppfatninger av hva de har opplevd.

Hvordan vet du at ditt sinn ikke tenker? Hvis sinnet er død, hvordan vet du at sinnet er død? Du er oppmerksom på fraværet av tanker. Fraværet eller tilstedeværelsen av tanker har ingenting med deg å gjøre. Du er aldri ikke tilstedeværende Spektakulære erfaringer i meditasjon er fullt mulig. Det finnes ulike stadier av samadhi og ikke-dualistiske erfaringer forekommer. Særlig personer med nær døden-opplevelser rapporterer om tilstander av grenseløs lykke, kjærlighet, tidløshet og kosmisk enhet. Slike opplevelser kan være til stor inspirasjon og viktig skritt til en dypere forståelse av ikke-dualisme. Det er fortsatt refleksjoner av Selvet og ikke Selvet i seg selv. Faren er å gjøre erfaringen til et mål istedenfor en mulighet til å lære fra erfaringen. Ramana Maharshi er et eksempel på akkurat dette. Gjennom samadhi allerede i ung alder ble han fri. Det var ikke erfaringen som frigjorde han, men forståelsen som fulgte i kjølvannet. Dette er sjeldent. De fleste kommer til frigjøring gjennom kunnskap og ikke erfaringer. Det er rom for erfaringer, men de må forstås i sin rette sammenheng. Som nevnt før så kan man la seg inspirere av ulike moderne lærere eller bli inspirert av lærere fra fortiden som ikke fulgte fullt ut Vedanta Sampradayaundervisningen. Men gjennom Vedanta Sampradayalærere vil man ikke miste noe på veien av det vedaene gir oss av kunnskap og man får også undervisning av kvalifiserte lærere som bruker tradisjonell format eller vestlig format. Problemet med mangler i læren hos såkalte ikke-dualistiske lærere eller lærere som har blitt inspirert av vedaene, er at man lett kan la egne personlige meninger styre hva som skiller mellom kunnskap og uvitenhet om oss og virkeligheten i våre undersøkelser. Og de som følger Vedanta Sampradayatradisjonen lar skriftene - den upersonlige metodikken som et middel til kunnskap - for å fjerne uvitenhet - styre og ikke ens meninger og synsing om hva som er riktig eller sant. Å ha tillit til læren er jo en av kvalifikasjonene. Det er noe man får finne ut og undersøke selv. En lærer kan ikke gi en elev opplysthet eller fjerne uvitenhet for en person, men undervise i en metodikk som gjør at man selv kan jobbe med å undersøke virkeligheten og det en erfarer. Selvkunnskapen fjerner uvitenheten etter møysommelig arbeide over tid.

Meditasjon er en handling og erfaringen til Ramana Maharshi lydfil - Buzzsprout Meditasjon er en handling. Selv om noen meditasjoner insisterer på at kroppen skal være i posisjon på en spesiell måte, så er meditasjon en handling av sinnet. Vi kaller det for manasa karma. Mennesker som mediterer tror at teknikken vil produsere erfaringen av opplysthet. Dette er grunnen til at du ser at opplysthet blir solgt som en tilstand i yogisk litteratur så vel som den åpenbare mangel på et selvkunnskapsmiddel. Den som mediterer ønsker å oppnå en spesiell tilstand som Samadhi eller Nirvana. Vi vet at det ikke er mulig, fordi virkeligheten er ikke-dualistisk bevissthet. Ikke-dualitet betyr at det bare er en tilstand og at du er den. Gunaer er tre forskjellige tilstander skapt av Maya ut av ikke-dualistisk bevissthet. Imidlertid, kan meditasjon ved en feiltakelse lede til frigjøring. Derfor blir det kalt for en ledende feil. En av de beste eksemplene på en ledende feil er erfaringen av Ramana Maharshi en av Indias største vismenn.

Du tolker hva som skjer riktig i lyset av din natur, som bevissthet. Du har mestret gunaene på en passende måte og skapt et veldig stille rent sinn. Din oppmerksomhet er fastsatt på refleksjonen av selvet. Du tror at du er en person, som mediterer på selvet, men du er egentlig selvet som mediterer på din refleksjon i sinnet. Før vi kommer til poenget, så er det viktig å ha kjennskap til at meditasjon, å holde din oppmerksomhet på refleksjonen av selvet brenner vasanaer veldig raskt, ikke så raskt som selvkunnskap, men mye raskere enn karma yoga. Den brenner dem fordi en vasana trenger å bli meditert på og spilt ut for å bli resirkulert. Hvis du ikke tenker på det eller utfører handlinger som forbinder det, så brenner det opp i meditasjon. Tilslutt, før vi går tilbake til forholdet mellom meditasjon og selvkunnskap, er det også viktig å vite at meditasjon er en av de mest behagelige erfaringer kjent av menneske, fordi sinnet er ikke plaget av vasanaer (tendenser, vaner, inntrykk). Meditasjon betyr ikke at du sliter med tendenser, og venter på at de vil bli fjernet før du føler fred. Det er å holde oppmerksomhet på refleksjonen av bevissthet. Hvis du mediterer bare for fred, for avlastning fra tendens- eller vaneindusert stress, vil du uten tvil miste den virkelige meningen av meditasjon. Den virkelige meningen er kunnskapen, som Ramana Maharshi sa: «Jeg er ånd (les som bevissthet) overskrider kropp». Denne kunnskapen i form av en tanke er kalt for akandakara vritti. Den kan vise seg i hvilket som helst språk, som du snakker og ordene kan variere, men kunnskapen er «Jeg er hel og fullstendig ikke-dualistisk ordinær handlingsløs ubekymret bevissthet.» Ramana forstod på en eller annen måte intuitivt verdien av denne kunnskapen og det virker som om det ble hans primære identitet på den tiden eller senere da på hans opphold i hulen. Dette er hvorfor, på lag med Vedanta, at han sa: «Ved kunnskap alene er selvet oppnådd.» Praktisk talt blir ingen opplyst gjennom meditasjon, fordi de mediterer for erfaring og ikke for kunnskap. De gjør det, fordi de forstår ikke verdien av selvkunnskap. Men meditasjon kan bli en ledende feil. Gransking kan utvikles og du kan sette pris på verdien av tanken «Jeg er grenseløs bevissthet» når den dukker opp.

Stillhet har ikke noen problemer med uvitenhet lydfil - Buzzsprout Meningen med å holde oppmerksomheten stødig på Selvet er å løse opp uvitenhet. Hvis vi anvender Hvem er jeg-ideen,kommer vi opp med et interessant spørsmål: Hvem er det som holder på oppmerksomheten om hva? Er det noe annet enn Selvet som mediterer på Selvet? Eller hvis vi formulerer vår gransking når det gjelder kunnskapsmidler så trenger vi å spørre oss hvordan Selvet er kjent. Kunnskap av at det er noe annet enn det kan ikke være opplysthet,siden vi har dualitetsfaktorer, et subjekt og og et objekt. Når kunnskap eller realisering tar plass ser vi at det er Selvet som tilsynelatende mediterer på Selvet. I virkeligheten eksisterer ikke meditasjon, fordi selvet er ikke-dualitet. At Selvet mediterer på Selvet er ganske enkelt språket av erfaring, som gir seg ut for å være kunnskap. Når diskriminasjonen (skjelning) mellom Selv og ikke-Selv ødelegger egoets tro om det å være atskilt, tar Selvrealisering sted og praksisen av meditasjon blir meditasjonsnivå, uanstrengt bevissthet. Når tiden går, beveger skjelning seg fra forreste del til bakgrunnen av sinnet hvor det opererer kontinuerlig og uanstrengt for å holde sinnet fredfullt og lykkelig. En situasjon som er lik kunnskapen av ens navn, som ikke konstant opererer i det bevisste sinnet, men dukker opp i bevissthet ved et øyeblikks varsel skulle behovet dukke opp. Overgangen fra erfaringen av Selvet til kunnskapen «Jeg er Selvet» er forsikret når Selvrealisering finner sted, selv om det kan ta tid før sporene av dualistisk tankegang visner bort. Som den rensete, granskende subtil kroppen (ego-sinn-intellekt) ser innover på Selvet og kontinuerlig diskriminerer mellom Selvet og Ikke-Selvet. Og en dag, uten fanfare, vil et veldig subtilt skifte i visjonen inntreffe og den mediterende realiserer at han eller hun ikke lenger mediterer på Selvet, men har «blitt» Selvet, som observerer den tilsynelatende mediterende. Vi er meditasjon i seg selv. Vi er Selvet som er et vitne eller observerer det tilsynelatende individet som mediterer. Selvkunnskap er ikke intellektuelt, som nevnt tidligere. Opplysthet er nytteløst hvis det ikke etableres i intellektet, som en tanke: «Jeg er grenseløs bevissthet», fordi Selvet fungerer gjennom intellektet i denne verden. Hvis jeg erfarer grenseløshet på et dypere eller transcenderende nivå og har ingen intellekt til å fatte med, vil bare erfaringen tjene å provosere en konflikt inni meg.

lydfil - Buzzsprout Swami Dayananda (bildet) gav en veldig klar undervisning om stillhet - som er: Stillhet motsetter seg ikke uvitenhet. Stillhet vil ikke lære deg og vil aldri fjerne uvitenhet av din sanne natur. Mens stillhet er en god måte å beskrive sattva (den mest subtile manifesteringen av sat... bevissthet), som er sann sinnsnatur når det er klart og ikke forurenset av rajas og tamas. Likevel siden stillhet ikke er bevisst, så kan den ikke bli kombinert med bevissthet, fordi det er mithya (verden - foranderlig) og bevissthet er satya (uforanderlig). Stillhet er ikke bevissthet/ selv. Og som med «rom» så er det likevel en god metafor for bevissthet/ selv. Den gjennomtrenger alt i verden. Moksa er ikke stillhet nødvendigvis. Stillhet er et objekt, som viser seg tilsynelatende inni bevissthet. Moksa er bevissthetens natur i seg selv. Å sitte i stillhet Hvem er det som har kjennskap til stillheten? Hvem er det som ønsker å utforske stillheten? Hva er det å utforske i stillhet og hva menes med stillheten? Hvis du bruker stillhet som en metafor for deg, bevissthet, har den begrensninger og må bli riktig utfoldet. Den sanne virkelighetsnaturen er ikke-dualitet, som du må ha kjennskap til, og det er to virkelighetsordener: Den virkelige (satya) eller det som alltid er tilstede og uforanderlig, og mithya, som ikke alltid er tilstede og forandrer seg alltid. Mithya (Subtil kroppen, som vil si ego, sinn (følelser) og intellekt og alle objektene, subtile og grove) dukker opp fra og er avhengig av satya for å eksistere, men satya er forut for alt og er ikke avhengig av noe for å eksistere. Granskere blir oppmuntret til å sette av tid for kontemplasjon og stillhet, fordi det er et hjelpemiddel til selvgransking, men verken stillhet eller meditasjon erstatter selvgransking. Å erfare stillhet er å erfare selvets refleksjon i et stille sinn, men refleksjonen (objektet) er ikke det samme som årsaken (subjektet). Refleksjonen er selvet, men selvet er ikke refleksjonen. Objektet kan ikke ha kjennskap til subjektet, fordi subjektet er det som har kjennskap til alle objekter. Kjenner refleksjonen i speilet deg? Du vet at refleksjonen i speilet er deg, men du er ikke den. Hvis du vet noe, kan det ikke være deg eller kan det? Moksa (Frihet fra å identifisere med objekter) er evnen til å skjelne deg, bevissthet, fra objektene som viser seg i deg, hele tiden, og stillhet viser seg i deg, slik at du ikke kan være i stillhet. Stillhet er i deg. Sinnet, eller subtil kroppen, kan være fredfull, og erfarer stillhet som dens sanne natur, men som nevnt ovenfor, er du den som har kjennskap til sinnet, slik at du også er den som har kjennskap til sinnstilstanden den er i. Bevissthet er ikke en tilstand, men den som kjenner til alle tilstander. Og hvorvidt eller ikke sinnet er i stillhet, deg, som bevissthet, er umodifisert av stillhet eller mangel på den. Swami Dayananda underviste Ny Vedanta inntil han ble korrigert av Swami Tarananda, som forklarte ham at Ny Vedanta ikke gjorde en skikkelig forskjell mellom erfaring og kunnskap. Den erfarende entitet (individ), erfarer alltid og vil fortsatt gjøre det helt til kroppen dør. Ingen erfaring kan ta plass uten bevissthet, men det ikke-erfarende vitne, bevissthet, erfarer aldri noe. Det er alltid vitnet av den erfarende entiteten. Alle erfaringer, slik som erfaringen stillhet, tar plass i tid og slutter. Når erfaringen slutter, er personen med alle deres preging fortsatt her. Den eneste måten å forstå sinnets natur er å gjøre om bindende programmeringer/ tendenser til ikke-bindende og negere (fjerne i likningen) handleren (skjelne objektene fra subjektet) er Vedanta. Vedanta er en fullstendig og gyldig undervisning som gradvis og metodisk ødelegger sansen av handleren (aktøren) og fjerner uvitenhet fra sinnet. Ingenting annet har kraften til å gjøre dette. Mange mediterende sitter fast i å tro at stillheten er det endelige målet, som på en eller annen magisk måte vil levere frigjøring. Men den kan ikke gjøre det. Ingen yoga eller handling gjort av en begrenset entitet vil produsere et grenseløst resultat, selv ikke det å være i stillhet. Bare selvgransking, eller kunnskapens yoga, er i stand til å produsere et grenseløst resultat, som er frigjøring. Å granske nøye sitater og undervisning fra Ramana Maharshi om emnet stillhet lydfil - Buzzsprout

Det er et velkjent sitat fra Ramana Maharshi, som lett kan misforstås om man ikke forstår at han viser til stillhet som en metafor for selvet. Og noen tar det rent bokstavelig og jakter på Den Store Stillheten, som skal frigjøre en fra lidelser og bindinger i verden psykologisk sett. Men det blir en evig jakt, som de aldri vil oppnå, fordi den vil aldri vare. De vil alltid falle ut av den «tilstanden». På norsk står det: «Stillhet er sannhet. Stillhet er lykksalighet. Stillhet er fred. Og derfor er Stillhet Selvet.»

Når man analyserer hva stillhet egentlig handler om så er det ikke rart at det kan misforstås hva det er. Selvet har ingen attributter og derfor er stillhet, som er et sattvisk attributt, som egentlig ikke har noe med selvet å gjøre. Det har vi forklart mer nøye ovenfor spesielt i emnet Å Sitte i Stillhet. Fra Magasinet Visjon 1-2019 så jeg dette sitatet presentere seg og som også vil bli gransket nøye i emnet etterpå her sånn – Stillhet mot ord hvorfor jeg regner ikke stillhet som den største læreren: «..Den største oppdagelsen er som Ramana sier, at stillheten er den største lærer. Han underviste jo mest i stillhet. Han lærte bort bare med å være. Det handler om å stoppe opp. Det er likevel så vanskelig å stoppe tankene og følelsene fordi indre uroen driver oss hele tiden til å være i bevegelse. Men klarer du å stoppe opp, kan du bryte gjennom stillheten og roen som alltid er der. Det er egentlig veldig enkelt, men samtidig så vanskelig…»

STILLHET MOT ORD Vedanta lærer: Ditt argument om at stillhet (ikke-sinn), ikke ord, er læreren: 1. Da antar man at granskeren lytter til ikke-sinn: 2. Da antar man at ikke-sinn har et problem med uvitenhet, som den ikke har. 3. Da antar man at granskeren er i stand til å assimilere ikke-sinns undervisning hvis det finnes en, som det ikke gjør. 4. Da antar man at kontakten med ikke-sinn er overlegen til et gyldig selvkunnskapsmiddel, med andre ord Vedanta, som det ikke er. Kontakt med ikke-sinn kan være til hjelp eller skade avhengig av kunnskapen eller ignoransen som opereres i granskerens sinn når gitt kontakt skjer. Det er ingen garanti at granskeren vil ha samme grad av objektivitet som Ramana og tolke betydningen av ikke-sinn på en måte at det fjerner (negerer) individet som hovedidentiteten, og avslører selvet til å være ens essensielle identitet. Du kan ikke være i direkte kontakt med selvet, fordi du er selvet. Du kan bare være i kontakt, som et tilsynelatende selv, eller individ. Men om en antar at din påstand er riktig, hvilke verdier skal opplyse deg tolkningen av undervisningen? Hvis du jakter frigjøring i en stillhetserfaring, vet du åpenbart ikke hvem du er, fordi du er selvet og hvis du er selvet ville du ikke prøve å kontakte deg selv ved å sitte i stillhet. Du er stillhet. Sitte i stillhet kan være til hjelp eller skadelig avhengig av hvordan den er forstått. Maharshi-tilhenger: På en eller annen måte tror jeg ikke du som vedantalærer ville akseptere ordløs kunnskap. Vedanta lærer: Prøver du virkelig å forstå erfarings- og kunnskapsargumentet stillhet mot ord, frigjøring, eller prøver du å overbevise meg om at jeg ikke burde undervise? Det er ganske rart at du prøver så hardt å bevise at jeg tar feil. Diskusjonen er med Vedanta og ikke personen, som underviser Vedanta. Personen er verken opplyst eller uopplyst. Han er bare et objekt som viser seg i meg, bevissthet. Maharshi-tilhenger: Jeg er uenig. Vedanta lærer: Du er fri til å være uenig så mye du vil. Jeg krangler ikke, fordi jeg har ingen mening om dette emne. Jeg underviser bare Vedanta. Du virker å være en Ramana bhakta (hengiven eller tilhenger) og har problemer med Vedanta, fordi de tror at det på en eller annen måte motsier Ramana sine beretninger om kunnskap og erfaring. Det gjør ikke det. Den klargjør den. Jeg har bare kjærlighet og respekt for Ramana. Vedanta sampradayatradisjonen har ikke noe problemer med Ramanas frigjøring. Faktum er at Upadasa Saram (Vi kan ikke bli hvem vi er) er i samsvar som Upanishadstatus. Dessuten var ikke Ramana en lærer. Han sa det selv. Han snakket med hvem som helst som var foran han, som hadde ulik forståelse. Og det er tilsynelatende motstridende beretninger i hans undervisning. Beretninger gjort til forskjellige tider til forskjellige mennesker, betyr ikke at personen som ytret dem ikke visste hvem han eller hun er. Det betyr heller ikke at beretningene er usanne, gitt i sammenheng. Men når du setter dem sammen ser de ut til å motsi hverandre. Det bør være en måte å løse opp de tilsynelatende motsigelsene. Ramanas tilsynelatende motstridende beretninger er ord av en jnani (frigjort person), som kan bli avklart med referanse til Vedantas undervisninger. Mange mennesker er forvirret av Ramanas beretninger, ikke fordi Ramana var forvirret.

Ramana snakket sant, direkte. Han underviste ikke. Undervisningen er systematisk. Den bruker en logikk, som overgår individets erfaringer. Senere fant mennesker opp ideen om at han var undervisningen. Undervisningen er ikke ment å være tolket ut ifra ens egne trossystemer. De må bli forstått som de er. Vedanta sine ord etablerer ikke-dualitetsvisjonen i sinnet og setter selvet fri av tilsynelatende uvitenhet. De er det store bildets virkelighetsoppfatning. Kanskje du har lest noen beretninger jeg skrev om Ramana sine ord uten å verdsette Vedanta og antok at jeg kritiserte Ramana. Hvis du har hengivenhet for Ramana og/ eller andre lærere, er det veldig bra. Det finnes selvvilledete guruer og Ramana var ikke en av dem. Men mange mennesker, tror at deres guru er deres eneste virkelige guru og tankene som ser ut til å motsi deres tolkninger av deres guru sine ord er feil.

Meninger er ubrukelige ting, spesielt når de blir latet, som det er kunnskap. Ramana Maharshi en misforstått tradisjonell Vedanta-lærer lydfil - Buzzsprout Det har vært mange myter rundt hans undervisning om blant det å sitte i stillhet osv. som har tiltrukket en del folk og bragt med seg en del penger og berømmelse til Tiruvannamalai i India de siste tiårene.

Hvis du studerer hans arbeide (skrifter – kommentarer) kalt for Sat Darshanam, som heter Ikke-dualitetsvisjonen, så er det 100 % tradisjonell vedantaundervisning. Dette har som regel ikke blitt satt i en type kontekst og forårsaket en del forvirring blant vestlige søkere.

Sat Darshanam leverer den virkelige konteksten av hans undervisning. Ramana svarte enhver person, på det nivået av granskerens forståelse. Det må en lærer gjøre, men på grunn av mytologien rundt Ramana er basert på falske antakelser om hva Ramana egentlig underviste om, er det en sak av å ikke bare se skogen for bare trær.

EKSISTENSEN SKINNER SOM BEVISSTHET – SAT DARSHANAM – KOMMENTARER AV JAMES SWARTZ

Hvis du har studert Vedanta en stund, og spør deg selv: «Er jeg den samme personen i dag som jeg var det jeg begynte?». Hvis du sier ja, har du misforstått fordi du forstår ikke at du ikke er en person, som jakter frihetserfaringen og ikke-dualistisk kjærlighet: Du er Eksistens som skinner som Bevissthet. Samtidig, hvis du er den samme personen, er det noen spontane positive vedvarende endringer i din personlighet? Føles hver dag som friskt og nytt? Vær ærlig. Vær klar å innrømme at ved siden av å være et innledende høydepunkt når du oppdaget Vedanta, er den grunnleggende personligheten fortsatt i virksomhet. Hvis du ikke har forstått verdien av spirituell praksis, spesielt karma yoga, som transformer ditt sinn siden den forbereder deg til å akseptere det faktum at du er alltid-fri, ikke-dualistisk Eksistens skinnende på Bevissthet, forkledd som en person. Disse kommentarene er inspirert av de briljante undervisningene til Swami Tattvavidananda angående Ramana Maharshis Sat Darshanam, som undersøker Ramanas «Jeg-sans», «Hjertet», ståsted som Bevissthet-undervisninger og mange andre. De diskrediterer også myten om at Ramana var en unik vismann utenfor den tidløse tradisjonen av Ikke-dualistisk Vedanta og ideen, som er populær blant flere Ramana fans, som ser etter en rask og lett måte å transcendere sinnet og drepe egoet på, og at:

(1) Opplysthet – frigjøring fra et lidende sinn er en en engangserfaring oppnådd ved nåde, som umiddelbart transformerer et ukvalifisert menneske til et spirituelt supervesen.

(2) Å sitte i stillhet vil produsere opplysthet/ frigjøring

(3) At grundig selvgransking ikke er nødvendig, selv om Ramana anbefalte det og praktiserte det i 20 år når han levde alene i hulene. Boka kan du få kjøpt på denne siden og er på ca 53 sider. Under kilder vil du finne bøker av Ramana Maharshi (Sat Darshanam - Ikke-dualitetsvisjonen og Upadesa Saram - Du kan ikke bli den du er) på engelsk og en video om Ramana Maharshi. Jeg har planer om å få ut disse nevnte bøker i norske utgaver når den tid kommer. Sluttkommentarer: lydfil - Buzzsprout Stillhet kan aldri være vår største lærer og som jeg nevnte hva Ramana sa tidligere i bloggen:«Ramana forstod på en eller annen måte intuitivt verdien av denne kunnskapen og det virker som om det ble hans primære identitet på den tiden eller senere da på hans opphold i hulen. Dette er hvorfor, på lag med Vedanta, at han sa: «Ved kunnskap alene er selvet oppnådd.» Å sette seg grundig inn i hva Ramana virkelig sa er ikke lett og man kan gå i denne uvitenhets-fellen om at stillhet er den største læreren og at vi ikke trenger ord med tanke på frigjøring. Det er dessverre ikke sånn. Stillhet er indirekte kunnskap på lik linje som at jeg erfarer opplysthet. Direkte kunnskap er at jeg er grenseløs, uforanderlig, ufødt, alltid tilstedeværende bevissthet, selv, lykksalighet og kjærlighet. Å sitte fast i det gyldne sattviske buret er noe som mange gjør iforbindelse med deres holdning til emnet stillhet: «..Stillhet motsetter seg ikke uvitenhet. Stillhet vil ikke lære deg og vil aldri fjerne uvitenhet av din sanne natur. Mens stillhet er en god måte å beskrive sattva (den mest subtile manifesteringen av sat... bevissthet), som er sann sinnsnatur når det er klart og ikke forurenset av rajas og tamas. Likevel siden stillhet ikke er bevisst, så kan den ikke bli kombinert med bevissthet, fordi det er mithya (verden - foranderlig) og bevissthet er satya (uforanderlig og uavhengig). «Stillhet er en fin måte å forberede sinnet til å ta imot selvkunnskap, men det kreves noe mer for å frigjøre de feilaktige oppfatningene en har om hvem man virkelig er og virkelighetens natur er.

I boka Bevissthetsvitenskap - Selvgransking av Virkelighetens Natur kan du lese mer om Ramana Maharshi: 1) I kapittel 2 - Vedantas Historie.

2) I kapittel 3 - Vedanta undervisning og metodikk - del 6 Upasana yoga 3) Kapittel 7 - Etterord - Stillhet er en god metafor til vår sanne natur (side 28-33)

I boka Bhagavad Gitas Visjon nevnes emner som Meditasjon, stillhet og kontemplasjon i kap 7: Lydfil: Meditasjon er en viktig del av bestrebelsen mot personlig vekst. Lydfil Meditasjon som presentert i Gita og forberedende trinn. Lydfil Oppnå mestring av ens tankeprosess - Japaøvelsen. Lydfil Å bringe ens oppmerksomhet til det grunnleggende forholdet mellom individet og det totale Lydfil Å gjøre opp regnskapet for sin følelsemessige konto med Det Totale Sinnet. Lydfil Kontemplasjon. Lydfil Videoer: 5. Meditasjon er en viktig del av bestrebelsen mot personlig vekst 6. Å bringe ens oppmerksomhet til det grunnleggende forholdet mellom individet og det totale 7. Å gjøre opp regnskap for sin følelsesmessige konto med Det Totale Sinnet 8. Kontemplasjon Meditasjon som presentert i Gita

Ifølge Gita og Upanishadene er ikke meditasjon sett på som en teknikk for å oppnå et roligere sinn, gi slipp på stress eller øke ens konsentrasjonsevne. Meditasjon er istedenfor sett på en øvelse som følger med og befester ens forsøk på følelsesmessig vekst og å oppnå klarhet i virkelighetsvisjonen.

Ifølge Gita er meditasjon definert som en mental aktivitet hvis emne og mål er relatert til årsaken (det totale). Det er ikke vurdert til å bli en isolert handling, men heller en prosess som involverer en serie av steg. Det som følger er at meditasjonsøvelsen krever understøttelse av Gitas undervisning. For å være i stand til å meditere trenger vi å ha funnet ut at den siste bestrebelsen er å oppdage Jegets virkelighet, skaperen og universet. Vi trenger å anerkjenne at denne ene virkeligheten manifesterer seg selv i alle navn og former i henhold til et omfattende nettverk av orden, Det Totale Sinnet. Dette kan ikke bli hoppet over, fordi meditasjonsprosessen er ment til å hjelpe oss å endre vår orientering vekk fra det å være adskilte og forskjellige fra alt annet. Emnet stillhet og utdrag fra boka Bhagavad Gitas Visjon - kap 7: Oppnå mestring av ens tankeprosess – Japaøvelsen

Dette innebærer repetisjon av et mantra for en bestemt tidsperiode. Det er en veldig effektiv øvelse for å oppnå mestring over tankeprosesser.

Bokstaven ja står for det som stopper fødsels- og dødssyklusen og bokstaven pa står for det som fjerner eller ødelegger alle urenheter og blokkeringer. Japa er derfor et indirekte middel for frigjøring, moksa. Ved å ødelegge de forskjellige blokkeringer for kunnskap, baner Japa vei for frigjøring. Japa er mer enn bare en disiplin eller teknikk.

I hovedsak er japa en mental handling, og som alle handlinger produserer den både synlige og usynlige resultater. Først produserer japa synlige resultater ved å utvikle ens kapasitet til ha innsikt i sinnet. Vi kan overvinne mekaniske mønstre og bli mer bevisst i vår tenkning. Japa er en såkalt mental bønn hvor en person påkaller det totale og oppnår et usynlig resultat i form av nåde.

Tanker er uforutsigbare, og vi vet ikke hva vi tenker om fem minutter eller til samme tid i morgen. Men med bevisst tenking, som med japa, vet en definitivt vet hva som kommer. Japa kan være et ord, en kort setning eller en vedaseksjon. For å kunne kalles japa må det bli repetert. Repetisjoner er også et nøkkelord i Vedantaundervisningen og å eksponere sinnet for selvkunnskap er det som fjerner uvitenhet litt etter litt over tid.

Fordelen med repetisjoner er at du kan bli mer oppmerksom på mellomrommet til to tanker. Å repetere en gitt chant eliminerer eller unngår forbindelsen mellom to tanker, fordi i det vi chanter er det ingen forbindelse. En chant er en fullstendig enhet i seg selv og begge tankene er den samme. Sinnsro og stillhet er det som avdekkes blant annet i mantrachanting, når det ikke er noen spesielle mellomrom mellom to tanker. Fred eller sinnsro er naturlig og egentlig ikke noe vi oppnår. Om det er rastløshet i sinnet må vi jobbe en del. Men hva skal vi gjøre for å oppnå fred eller sinnsro?

Gjennom japa-meditasjon er vi ikke interessert i å oppnå fravær av tanker, snarere å oppnå forståelse av tankens og stillhetens natur. I japa er tanken bevisst. Når tanken forsvinner, forstår jeg fraværet som stillhetens natur. Mellomrommet mellom chantene avdekker vår sanne natur, bevissthet. Stillhet blir sett som en metafor for bevissthet. I Gitas visjon er Jeg ikke stillhet. Hvis naturen min er stillhet, ville jeg måtte opphøre å eksistere hver gang en tanke dukker opp. Stillhet og tanke er to motsetninger og kan ikke være i denne virkelighetsorden samtidig. Ifølge Gita er Jeg et bevisst vesen, som er uavhengig av både stillhet og tanker. Stilhet og tanker er avhengig av Jeg for deres tilstedeværelse. Gjennom Japaøvelsen kan jeg anerkjenne (basert på undervisningen) at Jeg er et bevisst vesen, som er uavhengig av stillhet så vel som en tanke, men begge er avhengig av meg for deres eksistens.

I det tiende kapittelet av Bhagavad Gita sier Krishna at det er mange ritualformer og mange midler hvor Jeg er påkalt. «Men iblant ritualene er Jeg Japa». Krishna sier i formen av Det Totale Sinnet at Japa er en av de mest effektive aktivitetene som finnes.

Gita anbefaler å holde ytre objekter som ytre gjennom meditasjonen. Hva betyr dette? Siden ytre objekter allerede er utenfor, hvorfor trenger vi å holde dem utenfor? Fordi vi bærer dem inni oss. Hele vår tenkeevne er overfylt med minner av fortiden som inneholder forskjellige mennesker, hva de sa til oss og hvordan vi følte oss på det tidspunktet. Hvis vi undersøker sinnet, er det som en ødelagt båndopptaker eller kassettspiller, som spiller de samme linjene om og om igjen. Vi har en tendens til å bringe sinnet tilbake til smertefulle og sårende hendelser istedenfor øyeblikk av nytelse og lykke. Meditasjon er tiden hvor en holder i sjakk dette indre båndopptaket ved å holde ytre objekter på utsiden og ikke inkludere dem som en del av oss gjennom tankeprosessen.

Arjuna forteller Krishna at sinnet er like umulig å kontrollere som vinden. Derfor er det viktig å ha realistiske forventninger til øvelsen japameditasjon.

Et eksempel på japaøvelse er Om Namah Shivaya. Det er viktig å bruke et mantra som gir mening. Hoveddefinisjonen av meditasjon, som nevnt, er at det er en mental handling hvor vi kan relatere til Det Totale Sinnet. Derfor bruker man japa til å involvere chant med Det Totale Sinnets navn. Japaøvelsen trenger ikke å være et sanskritmantra. Det kan være på et annet språk som du er komfortabel med. Men det bør nødvendigvis påminne oss om vår nære relasjon med det totale.